Kapitalisme vs kommunisme

Samfunnet vårt i dag styres av det kapitalistiske prinsippet, med fri markedsøkonomi. Dette er en ideologi som har mye positivt ved seg og som appellerer til mange. Likevel er dette en ideologi som er dømt til å falle.

Det kapitalistiske idealet er ”the self-made man” altså at vær og en skal være sin egen lykkens smed og at staten skal gripe minst mulig inn i den enkeltes liv. Dessverre er dette et ideal som ikke fungerer i virkeligheten. For de få som er resurssterke og heldig nok til å klare seg er denne samfunnsordningen ideell, men for de som ikke er født inn i velstående familier, som har en form for handigkapp eller sykdom som gir dem ekstra utgifter eller for de som rett og slett ikke er smarte nok eller dyktig nok er dette en ordning der de har liten sjanse for å klare seg. Individuell frihet står sentralt i kapitalismen, men det er i så fall individuell frihet for de rike og vellykkede.

Det kapitalistiske samfunnet styres av profitt, og av mennesker som kun tenker på profitt. Med en slik ordning er det dømt til å gå galt, og går galt allerede som miljøødeleggelser og finanskriser vitner om. Man kan ikke forvente at mennesker som kom til den posisjonen de har ved å tenke på økonomisk gevinst fremfor alt annet vil ta hensyn til resten av samfunnet og miljøet.

Hvis da kapitalisme er dømt til å falle, hvilken samfunnsstruktur kan vi vende oss mot? Kommunisme? Planøkonomi har utvilsomt noe for seg. Hvis staten sørger for jobb til folk fjerner dette de store ulikhetene som man finner i kapitalistiske samfunn. Dessuten ville det at staten regulerer hva de seller i butikken hindre den kjøpegalskapen som i dag truer klimaet. Men likevel, i et kommunistisk samfunn ville individets frihet og initiativ bli neglisjert og dette ville gå ut over samfunnets utvikling. Hvis det er ingen belønning å hente ved å jobbe ekstra med noe er det heller ingen som vil gjøre det.

Hva samfunnet trenger er verken ekstrem kapitalisme eller kommunisme. I et fungerende samfunn burde individets rettigheter og frihet respekteres, samtidig som at staten sår sterk nok til å tilby et tilfredsstillende utdanningssystem, helsevesen og trygdeordning. Slik vill alle i samfunnet reelt å ha like muligheter for å realisere seg. Et samfunn burde ikke legge til rette for noen få men ta seg av alle. En slik samfunnsordning som dette kalles sosialdemokrati og vi i Norge er heldig nok til å leve i et slikt samfunn.